JA, VI ELSKER DETTE LANDET
 |
|
Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem,furet, værbitt over vannet,med de tusen hjem.Elsker, elsker det og tenkerpå vår far og morog den saganatt som senkerdrømme på vår jord.Og den saganatt som senker,senker drømme på vår jord.2Dette landet Harald bergetmed sin kjemperad,dette landet Håkon vergetmedens Øyvind kvad;Olav på det landet maltekorset med sitt blod,fra dets høye Sverre talteRoma midt imot.3Bønder sine økser bryntehvor en hær dro frem,Tordenskiold langs kysten lynte,så den lystes hjem.Kvinner selv stod opp og stredesom de vare menn;andre kunne bare grede,men det kom igjen!4Visstnok var vi ikke mange,men vi strakk dog til,da vi prøvdes noen gange,og det stod på spill;ti vi heller landet brenteenn det kom til fall;husker bare hva som hendtened på Fredrikshald!5Hårde tider har vi døyet,ble til sist forstøtt;men i verste nød blåøyetfrihet ble oss født.Det gav faderkraft å bærehungersnød og krig,det gav døden selv sin ære -og det gav forlik.6Fienden sitt våpen kastet,opp visiret for,vi med undren mot ham hastet,ti han var vår bror.Drevne frem på stand av skammengikk vi søderpå;nu vi står tre brødre sammen,og skal sådan stå!7Norske mann i hus og hytte,takk din store Gud!Landet ville han beskytte,skjønt det mørkt så ut.Alt hva fedrene har kjempet,mødrene har grett,har den Herre stille lempetså vi vant vår rett.8Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem,furet, værbitt over vannet,med de tusen hjem.Og som fedres kamp har hevetdet av nød til seir,også vi, når det blir krevet,for dets fred slår leir.
Yes, we love this country
Yes, we love this countryas it rises forth,rugged, weathered, above the sea,with the thousands of homes.Loving, loving it and thinkingabout our father and motherand the saga night that sendsdreams to our earth.And the saga night that sends,sends dreams to our earth.This country Harald unitedwith his army of heroes,this country Håkon protectedwhilst Øyvind sung;upon the country Olav paintedwith his blood the cross,from its heights Sverre spokeup against Rome.Farmers their axes sharpenedwherever an army advanced,Tordenskiold around the coastline thunderedso that we could see it back home.Even women stood up and foughtas if they were men;others could only crybut that soon would end!Sure, we were not manybut we were enough,when we were tested sometimes,and it was at stake;we would rather burn our landthan to declare defeat;just remember what happeneddown at Fredrikshald!Hard times we have coped with,were at last disowned;but in the worst distress, blue-eyedfreedom was to us born.It gave (us) father's strength to carryfamine and war,it gave death itself its honour -and it gave reconciliation.The enemy threw away his weapon,up the visor went,we, in wonder, to him hastened,because he was our brother.Driven forth to a stand by shamewe went to the south;now we three brothers stand united,and shall stand like that!Norseman in house and cabin,thank your great God!The country he wanted to protect,although things looked dark.All the fights fathers have fought,and the mothers have wept,the Lord has quietly movedso we won our rights.Yes, we love this countryas it rises forth,rugged, weathered, above the sea,with those thousand homes.And as the fathers' struggle has raisedit from poverty to victory,even we, when it is demanded,for its peace will encamp (for defence).